Mennesker med en viss interesse for jazz kan ikke ha unngått å støte på gitaristen Ralph Towner i en eller annen sammenheng. Blant annet har han medvirket under jazzfestivalen i Molde ved flere anledninger.

Jeg har tidligere i denne spalten tatt fram eksempel på rockemusikk, som trass i at den ble laget for en mannsalder siden, tåler å bli holdt opp mot nåtidens kvalitetsmål. Gruppen The Who er faktisk i den situasjon at de nyter vel så mye respekt i dag, som den gang de var på høyden av sin karriere. Da hadde musikken ofte en tendens til å komme i skyggen av andre sider ved gruppens noe spenstige livsstil.

Vi går straks inn i den søte festivaltid. I flere måneder skal «spel», plattdans, fiskekonkurranser og selsomt campingliv inngå som en naturlig del av tilværelsen i vårt langstrakte fedreland.

Når amerikaneren Steve Reich (f. 1936) gjester Trondheim som festivalkomponist under byens kammermusikkfestival 23. – 28. september, er det en av årets virkelige musikkbegivenheter her til lands. Samtidsmusikkentusiaster er ikke de som løper rundt med flagg og faner. Besøket har derfor ikke fått all verdens omtale. Men det er ufortjent. Steve Reich er en av dette og det forrige århundres mest betydelige komponister, og regnes som en av minimalismens grunnleggere. «Bare en håndfull komponister kan med troverdighet påberope seg å ha påvirket musikkhistoriens gang. Steve Reich er en av dem», skrev The Guardian i London. Og det skriver ikke en slik avis om hvem som helst.

For fjorten dager siden skrøt jeg i denne spalten ganske uhemmet av trioen Bozzio Levin Stevens, etter å ha stiftet bekjentskap med deres plate Black Light Syndrome (1997). Når jeg skriver disse linjene, ligger oppfølgeren – deres andre og siste produksjon – Situation Dangerous (2000) i CD-spilleren.

Carlos Santana har gitt ut plater i 35 år. Produksjonen, som etter hvert nærmer seg i alle fall 50 titler, er så omfattende at en detaljert beskrivelse egentlig krever en hel bok. Noen spaltecentimeter nederst på en avisside er derfor ikke spesielt egnet til å danne noe fyllestgjørende bilde av denne legendariske gitaristen, som ble født i Mexico i 1947.

Gislefoss & co. får ha meg unnskyldt. Den mest pålitelige værmeldingen jeg vet om, er bandet Weather Report. I perioden 1971 – 1985 ga de ut ikke mindre enn 17 plater, hvorav flere har gått inn i jazzhistorien som klassikere. Skjønt jazz, musikken lar seg ikke så lett plassere i en bestemt bås. Bandet var på sett og vis en eneste stor musikalsk smeltedigel.

Musikkhistorien er full av undervurderte plater. Skatter som bare et fåtall har noe forhold til, men som musikalsk sett er som rene søyler å regne. Jeg har skrevet om noen slike tidligere. Her kommer en til: Meddle med Pink Floyd.